Notater:
DOLM KIRKE. (Norske kirker.net)

Dolm kirke er Hitras eldste kirke, men det er ingen selvfølge at den står der i dag. Den har som mange middelalderkirker brent en rekke ganger, og etter brannen natt til 3. februar 1920 ble det raskt besluttet å flytte kirkestedet over Dolmsundet til Melandsjø. Etter en lokaliseringsstrid ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke på Melandsjø mot at kommunen forpliktet seg til å ta ansvar for kirkeruinene på Dolm. Så er kirken satt i stand igjen og har fått nytt inventar. Den har 200 sitteplasser.

Dolm kirke var Hitras tradisjonelle hovedkirke fra reformasjonen av, men områdets første kirke ble oppført på gården Amundarås eller Omdås sør for Dolmsundet. Dolm kirke tidfestes ofte til før 1250, og årstallet 1188 blir gjerne nevnt i forbindelse med den. På den annen side tidfester Øystein Ekroll kirken så sent som på 1400-1500-tallet, blant annet med begrunnelse i at den ikke er nevnt før reformasjonen. En tradisjon vil ha det til at det er en irsk forbindelse, og at kirken var viet til Columba, men dette er ikke Ekroll enig i. En annen tradisjon vil ha det til at kirken ble oppført som del av et tiltenkt klosteranlegg, men at fullføringen ble avbrutt av Svartedauden. Utstikkende steiner på nordveggen skal være spor etter dette, men de er ifølge Øystein Ekroll rester etter et sakristi.

Dolm kirke er en romansk langkirke med en form som var svært vanlig i middelalderen: Rektangulært skip med smalere og lavere kor som var rett avsluttet, og ikke noe våpenhus. Skipet utvendig er 19 m x 14 m, og koret er 9 m x 10 m, altså bredere enn det er langt. Murene er ca. 1,3 meter tykke. Ekroll påpeker at 1100-tallskirker gjerne hadde andre proporsjoner, at de var lengre og høyere i forhold til bredden. Enkelhet i murteknikk sies også å skyldes forfall innen håndverket samt mangel på folk til å utføre arbeidet. Dette har også medført at sørveggen ikke ble murt helt opp, men avsluttet med treverk. Gavlene er også i tre.

Skipet har ingen vestportal, men portaler i nord og sør — til henholdsvis kvinner og menn. Kirken har ingen nordvinduer (som trøndelagskirker i middelalderen gjerne hadde, i motsetning til på Østlandet). Det antas at himlingen har vært flat hele tiden. Korgulvet har trolig vært lavere enn skipets gulv (jf. den lave døren på sørveggen og det skrånende terrenget), men i dag er det justert så det er likt. Ekroll tilbakeviser at dette skyldtes irsk påvirkning i tidligmiddelalderen.

Kirken har så vidt man vet, brent minst tre ganger før 1900-tallet: i 1709, 1772 og 1848. I Wikipedia påstås det imidlertid at funn tyder på at det har vært flere branner, og at folk har brent inne i kirken, uten at dette dokumenteres med kildehenvisninger. Inventaret er fra 1900-tallet etter brannen og gjenoppbyggingen.

Kirken har ikke altertavle, men et glassmaleri av Oddmund Kristiansen i vinduet i korets fondvegg. Det bærer tittelen «Korset som reises fra mørke til lys». Prekestolen er i skipets nordøstre hjørne. Døpefonten er fra 1991.

Kirkegården strekker seg østover fra kirken, og en fjellknaus sør for den kalles Likberget. Sørvest for kirken står et bårehus. Prestegården leies ut til Kystmuseet. Nord for kirken ligger Dolmvarden med gamle gravrøyser og spektakulær utsikt over fjorden.


Kilder og videre lesning:

Øystein Ekroll: «Dolm kyrkje», i Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen (Samlaget, 1997)
Wikipedia
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 253